Bygdedebok på nett.

Lokhis-konseptet. Del 3

Av Ola Alsvik (forsker ved Norsk lokalhistorisk institutt)

Vi må unne oss å drømme av og til. Eller mer presist.- Vi må tillate oss å formulere visjoner for fremtiden. I denne artikkelen vil vi presentere et slikt fremtidsblikk, men vel å merke et blikk som er realistisk -fordi det stort sett bygger på eksisterende teknologi, men også urealisert fordi det forutsetter en organisasjon som ikke eksisterer. I det følgende skal vi se litt nærmere på et pilotprosjekt som omfatter soknet Loen i Stryn kommune i Sogn og Fjordane, men som i prinsippet kan realiseres på mer omfattende basis. Vi skal også forsøke å trekke noen slutninger om hvilke konsekvenser en helt nettbasert bygdebok av denne typen kan tenkes å få for den fremtidige utviklingen av norsk lokalhistorie.

Som vi fortalte i forrige nummer av Magasinet, har bygdebokprosjektene i Sula og Volda enkelte begrensninger i forhold til målet om å skape en bygdebok på nett. Noen av begrensningene ligger i de redaksjonelle målsetningene med arbeidet. Andre ligger i programmet Busetnadssoge, eller kanskje enda mer i sjangeren altså i gards- og slektshistoria som bygdehistorisk litterær modell. Målsetningen for redaksjonen av bygdebøkene i Sula og Volda er å skape ei bygdebok, i ordets mest cellulosetunge betydning, dvs. redaksjonen har til hensikt å produsere et papirbasert informasjonsmedium. Dette er en viktig begrensning, fordi den hele veien bidrar til å forme redaksjonens valg av strategier i arbeidet slik at de best mulig skal tjene målet om å produsere ei bok og ikke et nettsted.

En annen begrensning ligger i at Busetnadssogeprogrammet primært er utformet for å være et redskap for forfatteren. Det er forfatterens interesser og behov som ligger i bunnen av programmet. Busetnadssoge er ikke i utgangspunktet utformet for å møte publikums behov. En tredje begrensning ligger som nevnt i sjangeren, altså den gards- og slektshistoriske sjangeren, som primært er orientert mot å presentere to hovedtyper av informasjon opplysninger om de materielle kår på gards- og bruksnivå, og opplysninger om demografiske forhold og slektskapsforhold.

La oss se nærmere på konsekvensene av disse begrensningene i tilknytning til en alternativ måte å tenke på, der vi snur litt på forholdet mellom de faktorene vi har startet med å presentere. Med andre ord, hva blir annerledes hvis vi:

a) Tar som utgangspunkt at målet er å lage en nettbasert bygdebok, ikke en papirbasert

b) Setter brukeren i sentrum i stedet for forfatteren

c) Ikke lar oss begrense av de tradisjonelle lokalhistoriske sjangerkravene

En som har arbeidet fram en modell for å gi tilgang til lokalhistorisk informasjon ved hjelp datateknologi og bruk av Internert, er Audun Loen. Bak hans innsats ligger rett og slett en privat hobbyinteresse, en pasjonert interesse for egen slekt knyttet til Sjurebruket i den vesle bygda Loen i Sogn og Fjordane. Systemet er opprinnelig utviklet nettopp for å ta vare på og holde oversikt over all den informasjon som gjennom mange år er samlet og sammenstilt av og om slekta på Sjurebruket. Loen har utarbeidet et pilotprosjekt for denne garden og for soknet Loen. Prosjektet har fatt navnet LOKHIS (Lokalhistorisk informasjonssystem). Dette prosjektet har siden dannet utgangspunkt for den modellen som presenteres her. Modellen er altså ikke å forstå som et fullt ferdig og etablert system, men som en skisse for hvordan pilotprosjektet eventuelt kan videreutvikles til en nasjonal modell. Audun Loen har utarbeidet to fyldige rapporter om prosjektet, og det er disse rapportene og samtaler med Loen som danner utgangspunktet for det følgende. Den som vil ha nærmere informasjon om arbeidet, kan ta kontakt med Audun Loen på følgende e-postadresse, audun.loen@vikenfiber.no

Det ligger altså en elementær gards- og slektshistorisk interesse i bunnen av prosjektet. Men prosjektet har videre rekkevidde, som vi straks skal se. Loens system er basert på Intenett-teknologi for visning, som han selv sier, det vil si bruk av HTML som dataformat og Internert som transportvei for data. Systemet er basert på registre over personer, garder, bruk osv. med entydig identifikasjon (ID) og kobling mellom disse registrene. Det er altså den kjente tematikken fra gards- og ættehistoriesjangeren vi finner som et slags fundament i modellen. Men bare som et fundament. For som vi skal se, har Loen også innarbeidet et rammeverk for kobling mellom denne typen data og tilleggsinformasjon om disse enhetene i offisielle arkivkilder, trykte publikasjoner, bildemateriale og kart, for å nevne noen sentrale kilder.

Et sentralt punkt for Audun Loen er at en skal unngå dobbeltarbeid og dublisering av data. Derfor har han i sin modell lagt til grunn det han betegner som en distribuert forvaltning av datagrunnlaget. Et eksempel kan være klargjørende for hva dette innebærer i praksis. Tenk deg at du slår opp en person i basisregisteret, og forestill deg at du ønsker å se et bilde av samme person. I stedet for at registeret inneholder bildet, henter systemet bildet fra et billedarkiv som ligger et helt annet sted. I prinsippet hvor som helst. Dette er et av de viktigste fortrinnene til systemet.

LOKHIS er som nevnt - et konsept, altså en fremtidsvisjon basert på utnyttelse av eksisterende teknologi, og de mulighetene til å etablere og forvalte data som finnes i dag. Men systemet er også, ifølge Audun Loen, fleksibelt nok til å utnytte de mulighetene som ligger i den forventede teknologiske utvikling, dvs. at systemet for eksempel vil kunne mestre overgangen fra PC og vanlig Internert, til bredbåndstilknytning der TV, radio og Intemett vil smelte sammen. Det er mange tenkelige og mulige seenarier for den teknologiske utviklingen i norske hjem i årene som kommer. Ett scenario kan gå ut på at en etablerer en slags sentralenhet - familiens PC - som har tilknytning til fastnettet. I tillegg tar en kanskje i bruk en serie periferienheter, med skjerm, fjernkontroll, tastatur osv., som i hvert enkelt hjem er koblet trådløst sammen til ett nett. Slik tenker Audun Loen seg at en for eksempel kan sitte på arbeidsrommet og ha full tilgang til hele slektsforskertorgets tilbud, eller legge seg godt til rette i godstolen i stua og klikke seg fram til lokalhistorisk informasjon på familiens storskjerm: "Dette kan vere i selskapeleg samvær der samtalen kjem inn på fjerne slektningar og slektsband, slektsgarden som ligger på ein heilt annan stad i landet, eller visning av feriebileta frå siste vitj ing i heimbygda supplert med kart og historiske bilde", drømmer Audun Loen, men altså på realistisk, teknologisk grunnlag.

La oss se litt mer konkret på hva Audun Loens LOKIIIS-konsept går ut på, og hvilke refleksjoner han har gjort seg i forbindelse med prosjektet. Figur I nedenfor gir et skjematisk inntrykk av LOKHIS, slik det framstår på en modellskisse for pilotprosjektet Loen sokn. Organisasjonsstrukturen er for så vidt enkel nok. Den grunnleggende forutsetningen er selvsagt at institusjoner som forvalter offentlige kildedata, stiller disse til disposisjon via ulike typer av webtjenester. Det kan være kildemateriale som befinner seg i offentlige etater og institusjoner som Statens Kartverk, Arkivverket, museumssektoren og bibliotekene, eller det kan være materiale hos private organisasjoner som historielagene. Videre må det være en instans som forvalter systemet, tar ansvar for å skape et nasjonalt rammeverk og for å etablere koblingslogikk som gjør det mulig å knytte sammen informasjon fra ulike databaser.

Fig 1. Organisering av arbeidet i et prosjekt basert på LOKHIS-konseptet.

Hva er det som er nytt i dette konseptet og hva er allerede godt kjent eller vel utviklet?

For å ta det siste først: LOKHIS-konseptet representerer ikke noe nytt når det gjelder programvare. Det prinsipielle utgangspunktet for prosjektet er å benytte allerede eksisterende kompetanse og utviklede programmer, som for eksempel Busetnadssoge til Snøhetta, som vi presenterte i forrige artikkel i Lokalhistorisk magasin. LOKHIS er heller ikke nyskapende når det gjelder registrering av data. Tvert imot. Som det framgår av figur I er systemet i stor grad basert på å koble seg på data produsert av andre.

Som Magasinets lesere er kjent med, er det mange institusjoner som arbeider med digitalisering av kildedata av interesse for lokalhistorikere. Av sentrale aktører i denne sammenheng kan vi nevne Registreringssentralen for historiske data (RHD) ved Universitetet i Tromsø og Arkivverket ved Digitalarkivet. Registreringssentralen for historiske data har nettopp som formål å gjøre historisk kildemateriale tilgjengelig i elektronisk form. RHD har konsentrert innsatsen om å registrere folketellingene for 1865, 1875, 1891 og 1900, samt kirkebøkene for 1700- og 1800-tallet. Videre har sentralen registrert skifteprotokoller fra Statsarkivene i Oslo og Kongsberg, og endelig er matrikkelen for 1886 lagt ut på Internert i sin helhet. Digitalarkivet er resultatet av et samarbeid mellom Historisk institutt ved Universitetet i Bergen og Statsarkivet i Bergen. Digitalarkivet gir tilgang til folketellingsmateriale og en rekke andre sentrale kilder for lokalhistorikere fra offentlige arkiver, som skattelister, branntakster, kirkebøker og militærruller. Via det såkalte digitalpensjonatet kan en i tillegg finne databaser laget av organisasjoner eller privatpersoner utenfor Arkivverket.

Det nye og interessante med LOKHIS ligger mer i selve organisasjonen, dvs. idéen om å lage et system som er i stand til å koble sammen mange ulike typer av historiske data fra mange og ulike produsenter og leverandører av slike data. For det første persondata og data om eiendomsforhold av den typen som RHD og Arkivverket gjør elektronisk tilgjengelige. For det andre kartmateriale, for det tredje bildemateriale, og for det fjerde - og ikke minst interessant - data knyttet til løpende tekster, til episk lokalhistorisk materiale. Vi skal se litt nærmere på de enkelte elementene.

Karttjenestene på Internett har gjennomgått en veldig utvikling i de senere årene. Det opprinnelige karttilbudet var statisk, eller basert på prinsippet om at "what you see, is what you get", altså at kartet ikke lot seg manipulere på noen som helst måte. Nå finnes det imidlertid karttjenester på nettet som gjør det mulig å bygge dynamiske kartapplikasjoner - også på hobbybasis. Det vil si at en kan zoome inn og ut, panere i kartbildet og klikke på objekter som en ønsker informasjon om. Men for å hente inn denne informasjonen i konkrete lokalhistoriske prosjekter, er det nødvendig at det finnes kommandoer for hva som skal zoomes inn, hvilke utsnitt som skal gjøres av kartene osv.

Kart er en fantastisk innfallsport til lokalhistorisk informasjon, som til historisk informasjon i det hele tatt. Vi husker Andreas Holmsens ord: "Historie uten geografi er nonsens." Kart kan binde sammen landskap, bosted og person. For å realisere slike ambisjoner, må kartgrunnlaget omfatte topografien, altså forhold som høydekoter, vann, veier osv. I tillegg må det ha med de administrative inndelingene, i fortid og nåtid, samt garder og bruk knyttet til navn eller gards- og bruksnummer. Videre kan en tenke seg at det i tillegg til de forvaltningsmessige og eiendomsmessige enhetene, som kommune, sogn, gard og bruk, vil være mulig å legge inn kulturminner som kartobjekter.

Fig. 2. Eksempler på ulike brukergrensesnitt fra Audun Loens forprosjekt for Loen sogn. Kart.

Også billedtjenestene på nettet har gjennomløpt en rivende utvikling i de senere årene. Teknologien basert på scanning gjør det mulig å overføre bildene direkte til digital form. Og til en overkommelig pris. Teknologien gjør det også mulig for hvem som helst å lage forstørrede utsnitt av bildene. Det er en rekke offentlige institusjoner som arbeider med forvaltning av bilder, både på sentralt og regionalt plan. For prosjekter av typen LOKHIS er det rimeligvis de regionale institusjonene, som fylkesarkiv eller museer på fylkesplan, som er de mest interessante samarbeidspartnere. Det kan være snakk om samarbeid både om forvaltningen og bruken av bildene. For de lokale systemene vil det være en fordel å kunne hente ut utsnitt av bilder.

Fig.3. Eksempler på ulike brukergrensesnitt fra Audun Loens forprosjekt for Loen sogn. Bilde.

Ved siden av kart og bilder tar LOKHIS-systemet også sikte på å integrere tekst i en fremtidig bygdebok på nett. Med tekst tenker en da på noe annet enn de tradisjonelle tabulariske kildedataene hentet fra folketellinger, kirkebøker, manntall og skattelister. Tekst i denne sammenheng kan for eksempel bety eksisterende bøker og artikler som er scannet. Det kan videre bety tekster som er laget spesielt for prosjektet. Og det kan endelig dreie seg om kilder av en annen type enn de som vanligvis digitaliseres, det vil si mer episke kilder (dagbøker, brev osv) eller kilder som i mindre grad lar seg registrere tabularisk (diplomer, tingbøker osv). I figur 2 og 3 ser vi eksempler på brukergrensesnitt Audun Loen har laget til pilotprosjektet for Loen sokn. Trykt materiale er tilrettelagt på følgende måte for LOKHIS Loen sokn: Publikasjonene er blitt scannet, tolket optisk og konvertert til xml-format. Noen tekstdokumenter har en struktur og et innhold som gjør at de er blitt brukt direkte. Andre har en delt opp i kapitler og underkapitler.

Som sagt har Audun Loen realisert et pilotprosjekt for Loen sokn. Resten foreligger bare på konseptplan. Men selv om vi legger dette til grunn, kan vi likevel ane helt nye forutsetninger for det lokalhistoriske arbeidet i lys av denne modellen. Hvilke forutsetninger? De ligger på flere plan, og vi kan knytte noen av de viktigste til de tre punktene vi trakk fram ovenfor.

For det første: Målet for LOKHIS er å lage et elektronisk oppslagsverk, der en ikke et øyeblikk trenger å la seg hemme av de begrensningene som ligger i den papirbaserte bygdeboka. Dette har flere viktige konsekvenser. Et papirbasert produkt har et gitt volum, noe som gjør at det er begrensede mengder stoff en kan plassere inn, og det må mange ganger gjøres hardhendte prioriteringer.

Bygdeboka på nett trenger ikke å være hemmet av dette, i alle fall ikke på samme måte: Er det to gode bilder av samme begivenhet, samme situasjon eller samme person, så trenger en ikke velge bort det ene. Et papirbasert produkt er også, som vi tidligere har nevnt, i en viss forstand noe statisk og uforanderlig, mens ei bygdebok på nett har som sitt fremste kjennetegn at den er dynamisk og plastisk, levende i annen forstand enn papirboka vil være det.

En viktig konsekvens av dette er at kravene til kvalitetssikring må stilles på en annen måte i forhold til papirboka enn bygdeboka på nett. En av fordelene med LOKHIS, framhever Audun Loen, sammenlignet med en tradisjonell bygdebok, er nettopp at en raskt kan starte med å gi publikum tilgang til informasjon: "Gjennom eit kontinuerlig arbeid blir datagrunnlaget og koplingane av data stadig meir omfattande og korrekte. I eit tradisjonelt bygdebokarbeid må ein ha alt på plass og ha gjennomført ei omfattande kvalitetssikring av det heile før nokon får tilgang til noko som helst."

Dette er et viktig poeng. For at ei statisk bygdebok skal kunne utgis, må forfatteren eller redaksjonen på forhånd gå gjennom en lang rekke prosedyrer for å være på den sikre siden når det gjelder påliteligheten og presisjonen til det som står i boka. De samme sannhetskravene gjelder selvsagt også for ei bygdebok på nett, men dette forhindrer ikke at redaksjonen eller forfatteren underveis kan offentliggjøre foreløpige versjoner, eller ufullstendige versjoner, og for eksempel be publikum om reaksjoner eller innspilt. Målet er i begge tilfeller presise og korrekte opplysninger, men prosessen fram kan bli svært ulik, og ulik av flere grunner: Terskelen for å publisere det uferdige kan være forskjellig, nettopp fordi det elektroniske mediet er plastisk, og lar seg endre underveis.

Dette illustrerer et annet viktig poeng: LOKHIS-systemet plasserer brukeren i sentrum, altså publikum. Samspillet med publikum kan også framstå svært ulikt, fordi leserne kan delta underveis - med forslag til korreksjoner og forbedringer av enkeltopplysninger eller av hele tekstbolker. Professor Jørn Sandnes ved Universitetet i Trondheim formulerte for mange år siden slagordet om at ei god bygdebok skulle være skrevet på lokalsamfunnets premisser, og med dette mente han blant annet at bygdeboka burde bli skrevet på basis av lokalsamfunnets behov og interesser. Dette slagordet har vært mye diskutert, og en annen framstående historiker - professor Kåre Lunden ved Universitetet i Oslo - stilte retorisk opp en alternativ formulering, nemlig at bygdeboka skulle skrives på forskersamfunnets premisser, altså at forskerens kunnskaper og kompetanse skulle komme klart og tydelig til syne i bøkene.

Utviklinga av nettbaserte bygdebøker vil utvilsomt aktualisere denne debatten på nytt. En forfatter som arbeider innenfor et dynamisk og nettbasert system, og som baserer seg på å publisere fortløpende prøveutkast for leseren, vil måtte gi slipp på noe av sin frihet til selv å bestemme over arbeidet. Slik er det i alle fall lett å tenke seg at veien vil gå. Dermed framstår det slik at forskersamfunnets premisser må vike noe for lokalsamfunnets premisser. Det er også lett å tenke seg, selvsagt, at forfatteren og produktet kan bli utsatt for de samme krefter i samfunnet som gjør seg gjeldende når redaksjonen i et fjernsynsprogram eller ei avis spør om publikums mening, og får inn en rekke reaksjoner som i bunn og grunn er lite representative, fordi det alltid vil være en gruppe av publikum som reagerer og responderer på slike henvendelser. I forlengelsen av dette ligger endelig en tredje konsekvens: LOKHIS-systemet, eller tilsvarende systemer, vil på lengre sikt oppløse de etablerte lokalhistoriske sjangeme. Denne oppløsningen ligger innebygget i selve systemet. Tradisjonelt (hvis vi kan bruke et slikt ord om noe som er så nytt) har tanken om bygdebok på nett primært dreid seg om bøker av typen gards- og slektshistorier; prosjektene for Volda og Sula er typiske i denne sammenheng. Det samme er Snøhetta forlags program Busetnadssoge.

Rammene er i begge tilfeller definert av den tradisjonelle gards- og ættesogesjangeren. LOKHIS-systemet løser opp disse rammene, i den forstand at bredt fortellende og samfunnshistoriske tekster, trekkes så sterkt inn, altså den typen lokalhistoriske tekster som vi primært forbinder med den generelle bygdehistorien. Garden er ikke sentrum, i alle fall ikke sentrum alene, men like mye kommunen eller soknet. Dessuten integrerer konseptet også, helt uproblematisk, lokalhistoriske artikler og småstykker av den typen som vi tradisjonelt har forbundet med den tredje lokalhistoriske sjangeren, årboka. Dermed er oppløsningen fullstendig, og vi nærmer oss kanskje det som er Arnfinn Kjellands visjon for Sula og Voldasogene, det lokalhistoriske leksikon. Dette kan også få interessante virkninger på hele den lokalhistoriske bevegelsen, og på forholdet mellom lokalhistoriens to fronter, den akademiske og den folkelige.

Vi kan se for oss to parallelle bevegelser, den ene går fra forfatter til bruker, som vist ovenfor, og vil berøre spørsmålet om hvem som til syvende og sist vil legge premissene for det lokalhistoriske arbeidet. I stor grad har dette vært forfatteren, gjeme i samarbeid med en komité, eller med andre ord et snevert utvalg av brukerinteressene. Dette utvalget vil bli betydelig større, hvis en våger å utnytte de teknologiske mulighetene. Resultatet kan bli en demokratisering av lokalhistorien, og i alle fall en betydelig utvidelse av de krefter, behov og interesser som lokalt vil være med på å definere stedets historie.

Den andre bevegelsen vil altså bestå i at sjangergrensene blir løsere. Og noe av det viktige med dette er jo at sjangergrensene på karakteristisk vis er knyttet til lokalhistoriens sosiologi. Eller sagt litt enklere: Den generelle bygdehistorien har vært akademikernes disiplin, og den disiplinen som har gitt høyest status innenfor fagfeltet lokalhistorie. Årbøkene har derimot i stor grad vært den folkelige kanalen, der artiklene i stor grad - selv om det finnes viktige unntak har vært både av folket og for folket. Gards- og slektshistoriene har på sett og vis stått i en mellomstilling. Dette vil endre seg, må vi tro. Når sjangergrensene løser seg opp, er det også nærliggende å tro at de underliggende sosiale skillene og statusgrensene vil bli løsere. Og vi må tro at det til sjuende og sist er brukeren eller publikum som i sterkere grad vil legge premissene også for hva slags lokalhistorie fremtiden vil ha.

Men hvor langt fram er det dit? Hvor langt fram kan det være før et system som LOKHIS kan realiseres? De fremste utfordringene ligger faktisk på det juridiske og formale plan.

I forrige nummer nevnte vi de personvemmessige hensyn, i tillegg kommer selvsagt åndsverklovgivningen, som kan gjøre det problematisk eller i det minste praktisk vanskelig å realisere tanken om å knytte store mengder tekst til nettbaserte lokalhistorier. En tredje utfordring er den kostnadsmessige, som både gjelder billed- og kartmateriale. For å overvinne disse utfordringene er det sikkert primært behov for organisering, og først og fremst at noen tar et nasjonalt ansvar for å skape felles standarder, samordning av tiltak og utarbeidelse av systemer.