Ole Bernhard Andreasson Loen

Diverse_offisielt_gamalt 1. Tre diktere i ett tun

Publisert i bladet Familien nr 14 1977, (15. februar).

Tekst og foto: Terje Eklund

De har drevet med skriving siden konfirmasjonsalderen disse tre: Olav A. Loen, Leif Arnold Loen og Wilhelm Bødal. Og den vakre nordfjordsbygda Loen i Stryn kommune har gitt dem diktertrangen. Gammel bondetradisjon, bygdehistorie og to store naturkatastrofer har preget deres diktning som i roman, novelle og verseform gir en slik fin og verdifull skildring av Vestlands-miljøet.

De tre dikterne i Lotunet. Fra venstre: Leif Arnold Loen, Wilhelm Bødal og Olav A. Loen. I bakgrunnen en del av Lotunet og Loen kirke.

Bare noen steinkast fra hverandre holder de tre dikterne i Lotunet i Loen til. I den vesle bygda i Stryn kommune i Nordfjord har de tre,Olav A. Loen, Leif Arnold Loer og Wilhelm Bødal vokst opp. Er finner neppe noe annet sted i dette land som kan varte opp med tre diktere så nær innpå hverandre, og det er kun en tilfeldighet at de tre skulle komme til å bo i samme tunet. Ikke er de i familie med hverandre heller. Det er bygda som har gitt dem diktertrangen. Alle har de puslet med skriverier siden konfirmasjonsalderen, og bøker er de også blitt fra to av dem. Loen og Nordfjord er full.av gammel, interessant historie, og dikterne i Lotunet har også visst å kunne øse av disse kildene.

Høyt oppe fra selve strandstedet og det mektige Hotell Alexandra ligger Lotunet, med den hvitmalte og koselige åttekantede kirken midt i tunet. Her har vært bosetning gjennom generasjoner og folket har levet av jordbruk og fiske, ved siden av at en del har drevet med turistnæring. Loen og bygdene omkring har i årrekker vært en magnet hva turisme angår, og stadig flere mennesker ser ut til å ha oppdaget dette vakre partiet av Vestlands-naturen. Men det er bare i noen hektiske sommermåneder det hele står på. Resten av året pulserer Loen og de andre Nordfjord-bygdene som et helt vanlig bygdesamfunn på Vestlandet. Det er også helst høst og vinterstid de tre dikterne i Lotunet er å finne ved skrivebordet. Alle har de, og har hatt, arbeid ved siden av skrivingen. Der inne i den vesle fjordbygda har det ikke nyttet å leve av pennen. Pliktene har kalt.

Skrivemaskin eller slåmaskin

Leif Arnold Loen er, med sine 77 år, den eldste av dikterne i Lotunet. Han er også den eneste som foreløpig ikke har gitt ut noe i bokform. De to andre er rent som veteraner å regne i forhold. Men Leif Arnold Loen har gjennom årene vært en flittig dikter for avisene, og særlig da lokalavisene. Hans prologer er blitt vidkjente, enten det nå har vært i forbindelse med Jakob Sande eller Alfred Maurstad-tilstelninger. Litt bitterhet kan en nok likevel spore hos den aldrende dikter. Det hadde nå vært gildt å få ut en liten diktsamling, men er det nå bryet verd når en er kommet så langt opp i skjels år og alder? spør han undrende.

Tankefuglene fløy fra meg da jeg var i min beste alder. Jeg ble bundet til gården allerede fra ungdommen av, og mistet moren minda jeg var fem år. Jeg har hele mitt liv hatt en dragning mellom to «makter», og det er gården og diktningen. Men skapingsprosessen har vært krevende, og som oftest har det vært jordbruket som har seiret. Lysten til begge deler har ført til at jeg ikke har oppnådd det jeg hadde tenkt. Men det har heldigvis vært slik at det har fylt ut tilværelsen på en god måte, forteller Leif Arnold Loen.

Et sted mellom 5000-6000 dikt er det Leif Arnold Loen kan vise til i dag. En god del har vært offentliggjort, men de fleste ligger godt forvart. I yngre år forsøkte han seg på to av landets minste forlag, men ble refusert. Siden har han ikke brydd seg noe om å forsøke på nytt, selv om lysten kanskje er blitt sterkere de senere årene. Alle diktene er håndskrevne, og det med en sikker og skjønn håndskrift. Men Loen klager over at håndskrif-ten er blitt ujevn og hakkete med årene

Jeg hadde en gang et valg, og det var om jeg skulle kjøpe skrivemaskin eller slåmaskin. Som bruker av gården var det slåmaskinen som vant. Det var gården jeg måtte livnære meg og familien med, sier Loen.

Diktet er hans lidenskap

Det har alltid vært diktet som har vært Leif Arnold Loens store lidenskap. Han er, som han selv sier, oppfostret med nynorsken og den har en lyrisk klang som han savner i bokmålet. Men Loen innrømmer at godtfolk som Arnulf Øverland og Andre Bjerke får harpa til å klinge riktig så bra. Selv har han skrevet rundt 100 dikt på riksmål, og han synes det er moro også å ha forsøkt det.

At Leif Arnold Loen er en avholdt mann, viser blant annet utmerkelsene han har hengede påp veggen. Der finner vi Kongens fortjenstmedalje og diplom som viser at han er hedersmedlem i Firda Ungdomslag med takk for gjevt arbeid for Nord-fjordkulturen i kunst og diktning.

Det er i Firda Ungdomslag jeg har gitt mest og fått mest. skyter Leif Arnold Loen inn, etter å ha deklamert et par av sine kjære dikt. Han sier ellers at han ikke skriver sa mye lenger, har ikke samme gløden som før, selv om han nå har tid nok. Alt skal være sa moderne i våre dager. Det gjelder også diktningen. Men neimen om jeg kryper på føtten for å lage det forlagene vil ha. Jeg får ikke den samme impulsen til å skrive som tidligere. Og her i bygda er det snart bare turisme igjen, og der får jeg iallfall ingen inspirasjon. Her er så mange tungemål at det er rene Babels forvirring, sier han og smiler skjevt.

Om det blir noen diktsamling vethan ikke. Nar jeg er borte. forsvinner vel alt sammen. Det er ikke sa greit. Loen rister pa hodet idet han finner fram et par esker fulle av mønstre for treskjæring og rosemaling. Han tryller også fram vakre treskjærerarbeider. ekte god, gammel bygdekunst. Dette er arbeider han har skåret fra ung alder og fram til de senere årene. En gang hadde han planer om å gjøre noe mer ut av det, men det er aldri blitt slik. Men om han nå ikke har fått gitt ut sine dikt i bokform. eller høstet anerkjennelse for sine treskjærerarbeider, sa kan iallfall Vestlands-folket glede seg over hans fengslende diktning i avisene. Og en ikke så rent liten tilfredstillelse er det også for ham selv å se det pa trykk, det vet enhver som skriver.

Allsidig romanhistoriker

På naboeiendommen rett ovenfor holder Wilhelm Bødal til. Han er en av de fremste romanhistorikerne pa Vestlandet. Romansykluser hans om bygdene langs Loenvannet og raskatastrofene samfunnet der ble hjemsøkt av, er blant de fineste skildringer fra Vestlands-miljøet som noen gang har vært skrevet. I alt har det kommet syv romaner og en diktsamling fra Wilhelm Bødals hand. Na går han og planlegger en bokserie om turismen i de Vestlandske fjordbygder,og først og fremst da Nordfjord. Den Vestlandske turisme har en fasinerende historie, og lokker med ruvende fjell og breer, lakseelver og ørretvann, og faktisk den dag i dag skyss med hest og stolkjerre. Bødal har samlet stoff både gjennom muntlige og skriftlige kilder.og han håper å komme i gang med dette arbeidet sa snart som mulig.Men Wilhelm Bødal (54 år) er mye mer enn "bare" forfatter. Han driver ogsa morsgarden Loen som, ligger tett inntil Loen kirke. og som,pryder mange av turistenes prospektkort. Loen sentrum ligger over en mils vei fra Bødal og Nesdalssamfunnene som ble utslette! under raskatastrofene i 1905 og 1936. Wilhelm Bødal var 14 ar under siste ulykken, og var blant de få som overlevde. Senere flyttet har til den 500 år gamle ættegårder Loen med utsikt over bygda og fjorden. Her finner han inspirasjon til sin diktning. Garden er på i alt 60 mål innmark og 400 mål skog. Bødal driver også pensjonat på gården. Rundt 50 gjester kan han ta imot. Men ikke nok med det. Wilhelm Bødal har enda et yrke. Han er nemlig adjunkt i ungdomsskolen i Stryn. Og før vi setter punktum for hans meritter og aktiviteter. ma vi også ta med at han driver med kunstmaling. Han har til og med vært a finne pa Vestlandsutstillingen

Vi spurte ham hvordan det går a kombinere alt dette. Når lea innmellom tar natten til hjelp. sa går det fint. smiler han. Det er godt a skrive om natten. Da er det fredelig og inspirasjonen får tomle fritt. Om dagen underviser jeg i skolen, og om kveldene og i feriene tar jeg meg av gården og turistene. Men sa får jeg også god hjelp av min kone. Det er klart at en må ha en uhorvelig arbeidslyst, og det trengs for å kunne ta både seier og nederlag. Det er først og fremst gleden ved å skrive som driver meg fram. Interessen for skriving har ligget i blodet helt fra jeg var guttunge. Allerede som 13-åring fikk jeg inn min første føljetong i lokalavisen. Ellers var det spesielt etter Lodalsulykken i 1936 at jeg fikk det ekstra puffet til å sette i gang. Jeg syntes jeg hadde en plikt til å reise et litterært minnesmerke over sliterne som bygde opp gårdene i Bødal og Nesdal etter a ha mistet alt i 1905, og som stadig hadde truselen om nye skred hengende over seg. De levde i en kamp med naturkreftene, karrig jord og elveflom. sier Bødal.

Wilhelm Bødal er svært historisk interessert og forteller at han legger stor vekt pa det historiske i forarbeidet til hver bok. De fleste bøkene han har skrevet, har stoff fra hjembygden hans. Bødal sammenligner det å skrive en historisk roman med det a sette sammen et puslespill. Det er så uendelig mye stoff å ta av, og kunsten er å beskjære og sammenfatte det hele. ifølge Bødal

Bygdehistorie som inspirasjon

Olav A. Loen er en djerv og traust nordfjording. Han er lun og godslig, og for ikke a snakke om de skjønne jordbærene han kan varte opp med! Tidligere hadde han en kjempeåker full av jordbær, men det siste aret har han og kona trappet ned på denne geskjeften. I fjor fikk han også trøbbel med hjertet, og de fleste av dyrene på fjøset ble solgt. Helt fra Olav A. Loen så og si kunne stabbe og ga, kom han med i gårdsarbeidet. Faren døde da Olav var fem år, og etter som han var eneste sønn, falt det naturlig at han tok over gården. Også den heter Loen og er på rundt 40 mål skog og 50 mål beite.

Men han kan noe mer enn a være bonde, den gode Olav A. Loen. Den ene av stuene er proppfull av bøker, fra gulv til tak hvor en så snur seg. Loen regner med at han har noe rundt 4000 bøker i samlingen sin. Om han er forfatter aldri sa mye, sa er det for mye forlangt at han skal stå bak mesteparten av disse. men han har tross alt lest de fleste av bøkene, og bare det er ikke dårlig. Han leser ikke bare. Olav A. Loen. han skriver også. En håndfull bøker har han pa samvittigheten, og den første kom allerede i 1925. Loen har ellers skrevet et utall av fortellinger i aviser og tidsskrift. Na er han 73 år og forteller at siden han fikk sa god tid hjemme. dukker det stadig opp tanker som vil ned pa papiret.

I og med at jeg var bonde så måtte skriveriene komme i annen rekke. Da jeg var yngre, tenkte jeg at skrivingen fikk vente til jeg var 60. Men det har slått feil, for jeg har aldri hatt så mye å gjøre som etter at jeg passerte den aldersgrensen, sier Olav A. Loen og ler hjertelig.

Også for Olav A. Loens vedkommende er det stoff og historie fra bygda som har inspirert ham og gjort ham til dikter. Fra unge ar var det alltid novelleformen som tiltalte Loen, men pa sine «gamle dager» har han også fatt interessen for å skrive dikt, og spesielt da om bondesamfunnets vilkår gjennom tidene og «grasrota" sin kamp i utkantene. Loen er. som sin diktervenn og nabo Leif Arnold Loen, også hyppig benyttet når det gjelder å forfatte prologer. Med Hotell Alexandra får strandstedet og jordbruksbygda Loen besøk av mye fint folk, sommer som vinter. Hotellet er nemlig blitt et populært sted for arrangering av kongresser o.l. Ikke sjelden er det behov for prologer til disse tilstelningene, og da er Olav A. Loen god a ty til. Da jeg var på besøk, hadde han nylig levert prologer til årsmøtene for Norges Bondelag og Norges Pelsdyravls-lag. l mange år har han også vært guide til Lodalen for Hotell Alex-andras gjester.

Fin avkobling fra bondeyrket

Olav A. Loen forteller at skrivingen for ham alltid hadde vært lystbetont. Og ikke minst en fin avkobling fra bondeyrket. Mens han gikk på barneskolen. skrev han hefter med historier som han ga familie og venner til jul og ved andre anledninger. Det var alltid noe han måtte fortelle og formidle via ark og penn. I den tiden brukte han mange forskjellige forfatternavn , det være seg Olav Duun som Anders Hovden. Senere fikk han pseudonymet Olav Alvheim som han brukte i mange år. Jeg ville ikke at folk i bygda skulle vite det var jeg som sto bak, smiler han. Det var jo ikke sikkert jeg hadde noe å fare med.

Hans første bok "Elfrid Kjelset" (1925) ble trykt i tre opplag i til sammen 30000 eksemplarer. Den boka Olav A. Loen selv setter størst pris på, er "Trettandedagen" som kom ut i 1958 på Marius Evjebergs Forlag. Boka forteller om et sagn fra en seter i fjellet overfor Loen. Gamle folk har sagt at det er sant alt som står i «Trettandedagen», men Loen understreker at det hele bare er diktning fra hans side.

Gjennom årene er det ikke fa bøker Olav A. Loen har lest. I flere år har han vært medlem av Norsk Litteraturkritikerlag, og det er blitt mange bokanmeldelser for avisene.

Og nar kommer neste bok fra Olav A. Loens hand?

Det tør jeg ikke si noe om, men jeg holder da på med et og annet. Jeg har mengder av stoff liggende, så vi får se, sier han med et lurt glimt i øyet.

Snart er han på vandring nedover den vesle bygdeveien mot riksvei 15 som går gjennom Loen. Foran seg har han den vesle tohjuls kjerra full av røde. fristende jordbær. De skal leveres pa bussen, og sendes videre til andre deler av Nordfjord. Olav A. Loen med drakjerra er et kjent trekk i bygdemiljøet i Loen sommerstid. Bak seg har han den gamle slektsgården som har gatt fra far til sønn siden år 1600.

77 årige Leif Arnold Loen er den eldste av dikterne i Lotunet. Han har mellom 5000-6000 håndskrevne dikt liggende. Her viser han frem noen av dem

---

Olav A Loen og hesten tar en pust i bakken. Om dagen er Loen bonde og om kvelden og i fritiden er han dikter.

---

7Wilhelm Bødal er den ygste av de tre dikterne i Loen. Nå holder han på med å skrive en bok om den Vestlandske turisme

---