Nesdal Indre

En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN

Geitesti under Ravnefjellet

Det sier seg selv at en nødig gikk glipp av festens nytelser, om det så dreiet sig blott om timer --- langt mindre utsatte en sig for besværligheter og farer. Men en brudedagskveld blev min selvfornektelse satt på en nokså hård prøve. Tvertimot all erfaring så tidlig på sommeren, ga min eldste brors geiter sig til oppe i «Kupen», en kvieformig fjell-formasjon over det øverste og ytterste hjørne av storura. Den strålende dag gjorde sitt til at geitene satte mot høyden. De var godt i syne, kunde ikke på det sted klatre høyere, men kunde kanskje betenke sig og komme ned. Dog, klokken blev 6, 6,30, 7, 7,30, 8. Nei, de hadde nok slått leir for natten. Personlig hadde jeg ingen forpliktelse, ingen oppfordring: det var situasjonen som skapte kallet. Å skifte klær var et øyebliks sak. Med raske skridt bar det på skrå over den bratte, ville Storura, opp Blom-skreda, opp på Holten, opp mellom de to Middags-hamrer, like opp i Kupa, der som navnet antyder, kun hadde en inngang. Det var en imponerende stilling. Skjønsmessig strakte den veldige Storura sig 600 meter bratt oppetter, med en største bredde av ca. 350 m. Deretter fulgte den ikke blott loddrette, men fremadheldende fjellvegg på ca. 400 meters høyde og like stor bredde. Det har senere vist sig å være landets mest skjebnesvangre fjellvegg. Men selv da hadde en stein på over 1000 tonn falt ned og med sin vekt trykket sig så dypt ned i uren, at den blev liggende på stedet. Men sau og geit plagedes ikke av refleksjoner, og de likte utmerket godt stien over Storura tett opp under fjellet. Riktignok var steinsprang sjeldnere i solskinsveir, men nogen garanti hadde man aldrig. Bare et lite jordskjelv kunde gi siste knekken og dermed foranledningen til at millioner av tonn styrtet i vannet. Dog, visdommen forlanger ikke feig flukt fra farer og oppgaver, men heller at en følger kallet, tar sin Gud i sinn og setter livet inn.