Nesdal Indre

En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN

På isen

Isen kunde ligge så speilblank og fristende den vilde, det var ikke tale om for oss gutter å gå ned på isen før middag. Vel kunde vi bli ferdige med andakten før middag, men kanskje andre ikke var ferdige, så måtte vi ikke forstyrre dem. Og selv om nogen ikke fulgte god skikk, så måtte vi ikke la oss friste av dem. Såvidt jeg husker behøvde ikke far å nedlegge noen bud og forbud desangående. Vi gutter syntes visst det var selvforstålig.

På isen gikk det livlig til. Det følger med årstiden og de øvrige omstendigheter at veiret er friskt eller endog kaldt på isen. Derav følger at en helst må være i stadig bevegelse. Gjentene gikk helst to eller flere og holdt sammen med hendene. Somme tider kunde det bli opp til 10 eller 15. Kom så dertil en 8-10 -utter susende og plaserte sig på forskjellige steder i kjeden, og streket en så voldsomt ved den ene fløy, så fikk hele linjen og særlig den motsatte fløy en rasende sirkelfart. Det skulde sterke hender og armer til å overvinne sentrifugalkraften. Skedde der et brudd, fløy vedkommende avdeling av ved en tangent som en annen satelitt ut i verdensrommet.

Guttene hadde mange avvekslinger: hurtigløp, lengdehopp, hauk og due, ta fatt, o.s.v. Mange hadde en veldig øvelse i å stige omrist, bråsvinge i full fart til høyre eller venstre.

Etter rikelig bevegelse kunde flere bli sentimentale, nok til å slå sig sammen i klynge og synge stev eller sanger. Jo, issporten var den ideelle: rummelig terreng, ubegrenset bevegelse, hvile og retningsfrihet. Barna fikk ofte sin andel ved å bli sjøvet på kjelke. Ældre adstadige borgere kunde nyte situasjonen en tid som tilskuere av det myldrende liv.