Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 1. LODALEN

1.2. VINTEREN

Årstidsbilledet skifter igjen. Dagene blev kortere og nettene mørke. Sneen rykket frem over fjelltopper og bryn. Den stoppet opp nogen dager, tok atter nogen lange skridt nedover fjellsider og sæterdalfører og endelig lå det kvitt til fjæren. Dalen i vinterdrakt avspeilet sig på vannflaten. Den var dog ikke helt kvit, skogliene gav et brunt islett, og de loddrette fjellhamrer gav ikke sneen feste så der kom stenfarven frem vinter som sommer. Storlifjellet stod nærmest, steilt opp fra sundet, med høyere skoglier og en avrundet topp. Kjendalskronen stod yndig og fornæm i bakgrunnen som en kronet brud. Men tross sine avrundede former og tilsynelatende lavere horisont, hører den til de høyeste med sine mer enn 6000 fot over havet. De blåglitrende bræer danner liksom kronens ædelstene. I forgrunnen rett mot syd har vi den majestetiske Middagsnebba. Majestetisk, ja det er ordet. Unskyld en vovet hentydning som slett ikke er ment å være profan, men som nok kan virke illustrerende angående personens mentalitet i forhold til fjellets velde, vildhet og ynde. Fra min Abc-bok husker jeg et billede i kvitt og svart av Gud Fader. Det avrundede hode sat uten hals direkte på den brede, solide kropp - uten føtter, men med antydning til hender over brystet. I min barnlige fantasi fant jeg en stor likhet mellom billedet og den vinterkledde Middagsnebbe, bred, steil og hamret. Følgelig blev det ikke jøtner og jetter som rådet, over fjellets egenskaper, krefter og virksomheter, nei også det var Guds finger. Tross de sterke, ville naturomgivelser var vår barndom næsten kemisk ren for overtro. Selv gamle tradisjoner, med Asbjørnsens eventyr, fikk liten makt over sinnet. Den religiøse og realistiske sinnsstemning blev den fremherskende

Nonsnebba. Som navnet efter gammel sed antyder, markerer den solens posisjon ved tretiden. Da spiste man nons før i tiden, men ved 1900-tallet holdtes det måltidet 2 timer senere, ved femtiden. Nonsriebba bærer sitt navn med glans: den har virkelig utseende av et veldig nebb rett mot sky. Den hadde også et visst romantisk skjær over sig. Mellom den og Middagsnebba lå den langstrakte Ruteflåtdal med 2 sætrer på hver side av den i dalbunnen skummende bræelv. Sæterromantikken kunne den således sies å dele med sin kontrapart, men Nonsnebba hadde noget ekstra: brunrøde fjellpartier som lot formode alle slags kostelige metaller. Fra tid til annen blev der også skjerpet, men de utilgjengelige lodrette fjellvegger med uberegnelige stensprang egnet. sig langtfra til gruvedrift. Ikke desto mindre tiltrakk de kulørte, glinsende stene, som rullet like ned til sæterveien, sig alltid guttenes oppmerksomhet

Fra bræerne på vestre side av Nonsnebba kommer Tverrelva. Den danner grensen mellem sæteren i sydøst og markslettet i Berja mot nordvest. Med et veldig hopp styrter Tverrelva seg i Ruteflotelvas fang, og sammen fortsetter de sitt tidligere ville løp i et tilsynelatende bunnløst svelg eller jøl, der i to kilometers lengde danner den mest hårreisende avgrunn. Kan ikke huske å ha sett noget så fryktinngydende nogen steds i verden - det skulle da være Vesuvs krater. Tidligere når 5-6 års gutter gikk den smale sti langs juvet til og fra sæter-gjestebudet, blev de bundet i tau, så at om de slingret utfor stien, skulle de allikevel ved tauet og en kraftig neve hindres fra å rulle ned i avgrunnens skumsprøyt.

Berje er den sydlige del av den tidligere nevnte 12-14 km.. lange fjellvegg nordvest for vannet. Berje var ennu ved 1900-tallet vel det største sammenhengende utslått i hele Nordfjord eller videre. Det rakk fra den før nevnte Tverrelv nordover til Utigardselven, der som en skummende sølvstripe i fosser og avsatser hang nedover fjellet og dannet grensen mellem markslettet i syd og bukkestod samt fjellbeite for sauer og geiter i nord. Fra sommerfjøset måtte småfeet hver dag gå tvers over «Storuren», over hvilken det veldige, ville Ramnefjell som er mer enn 1500 fot loddrett fjellvegg truende hang.