Nesdal Indre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Vinterens arbeid

Ja, vinterens arbeider var legio. Kvinnen kunde nok fortjene et par linjer. Den ene styrte kjøkkenet og alt dertil hørende i huset. Dette blev jo en gjentagelse dag efter dag. uke etter uke. Husmødrene har et betegnende uttrykk: Det viser ikke noget hvad en gjør, næste dag er det like ugjort. Men hvis en ikke gjør det som skal gjøres, da viser det. Det samme kunde med like stor rett sies om den andre ternes arbeide. Å stelle med 18 storfé, 2 hester, 25 sauer, 15 gjeiter, gi dem 3 solide måltider, drikke og annen røkt, det var et respektabelt dagsarbeide -- dag etter dag, uke etter uke. Ikke bare det, men begge hadde hver sin rokk, og de spant all ullen, strikket og vævet. Ikke sjelden satte de opp væver på 20-30 meter. Selvfølgelig gikk spinningen forut, og vevningen fant sted senvinters, henimot våren. Da blev også dagene lenger. Det var sjelden en vævet med lampelys. Men å spinne gikk for sig i fritidene for- middag, ettermiddag og om kvelden - ja. endog etter aftens. Som barn syntes jeg det var behagelig å bli dysset i søvn av rokkeduren, som lød dempet i tilstøtende værelser. Selv gode rokker duret med slikt press. Men det beste ved travelheten var, at det gikk med liv og lyst på eget initiativ uten påtrykk av arbeidsgiver.

Ingen arbeidet dog hårdere enn husherren. Og da eksemplet er sterkere enn ord, enn pålegg, så kan det forståes at ingen trengte påmindelser. Foruten hvad allerede er nevnt av bandesmiing, så var der 101 arbeider for sverdsiden: Alt høyet fra skogslette,, ca. 300 bører, måtte legges i, bæres og kjøres heim, omtrent en 30-40 lass ved skulde hugges og hentes fra skogen, flere hundre lass gjødsel blev kjørt utover åker og eng - her kom også vårarbeid med, desuten måtte bandebundter og andre produkter fraktes til landhandleren, og andre varer i motsatt retning. På sterk blank is kunde en kjøre veldige lass, binde 2 jernskodde meidesleder etter hinannen. Da kunde en kjøre en favn ved ad gangen, og ferdige bandebundter så mange som en kunde finne plass for.

Men der var mange andre ting som skulde settes i stand og forberedes om vinteren. Tenke sig til å holde istand 2 høyvogrer, 2 karmvogner, en trillebør, 2 jernskodde-sleder, 2 uten jernbeslag, 3 møkksleder. Skjeker av alle slags, meier og flauter måtte en hugge ut av stronge- veden når de fantes, økse og høvle dem til, legge dem avsides til tørk, så de vår ferdig å skiftes inn uten varsel når de trengtes. Maskinstansning bør alltid søkes undgått. Og gårdens redskaper er et meget ømfindtlig -naskineri. Skal du i et kritisk øyeblikk gå til skogs og lete etter et brukstre, kan det ta et par dage. Men har du det ferdig, kan du skifte det inn på en halv time. Ljåorv og river fikk også tilbørlig oppmerksomhet. Far hadde alltid tingene i orden, og han kunde gjøre alt selv - endog enkle smiearbeider som å lodde ljå, tynne økser og kvesse hestesko.

Det var langt til skomakeren i de dage, men far var selvhjelp også på det område. Riktignok var det en uskreven lov, at skomakeren måtte komme een gang om året og sy gjentenes snørasko, med maskinsøm over risten, men alt det øvrige greiet far. Spørsmålet var om å finne tid. Tenk all skolappingen som måtte til: Til gjentene, 4 smågutter, en småpike, og til sig selv! Det blev helst kveldsarbeide, og jeg husker endnu hvordan jeg som yngste gutten kunde legge hånden på kneet hans og med beundring se på hvordan han i en fei pinnet fast halvsålen og hellapper. Selvfølgelig hjalp guttene til både på det ene og det annet område ettersom de vokste til. Den æsteldste var usedvanlig flink og behendig, elles var de alle arbeidsomme nok