Nesdal Indre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Transporten av høy

Merkelig nok kjentes det nokså festlig når Brunen trakk de veldige sloder, een ad gangen, inn på låven, og heime-mannskapet løste tau og vidjer og ristet høyet i stål. De fire skogkarer til de tre sloder og firet, fikk sig et varmt og kraftig måltid mat. Siden ringet de sammen vidjerne til neste dag. Der var ingen videnskapelig værvarsling i de dage, men jeg kan ikke huske at den private slog feil når det galdt Reirskor-høyet. Det galt to ekspedisjonsdager, og når veien først var brøytet opp og ned, gikk det så meget lettere den følgende dag. Det blev gjerne 3 sloder første dag og 4 sloder næste dag, med tilsvarende 4 og 5 mann. Var snøen altfor dyp, brukte man tryger, snøsko. Hvorfor ikke ski? Aldeles umulig i så bratt og hamret terreng ca. 2000 fot oppetter fjellsiden. Merkelig nok gikk det alltid heldig, på disse halsbrekkende ekspedisjonene. Men så sørget jo far for å ha et sterkt fir, og fire kunde han. Husker, ennu en lysegrå stripe over ryggen på firekoften hans. Ikke måtte man holde i utide, ikke la det gå agelaust, hellei ikke bråstanse, og endelig ikke la sig rykke mot treet.

Rundt 1890-tallet gikk man over til løypestreng. Veir og føre spiller da liten rolle, og det er nærmest interessant å se høybører som måker seile skrått ned gjennom luften.