Nesdal Indre

En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN

Om Kirken

I god tid samlet folket sig fra dal og bygd innenom og utenom kirkegårdsmuren. Og når klokkene ringtes, lettedes hattene ærbødig for Den hvis kall klokkene uttrykte - en gestus som nu nærmest er opphørt.

I kirken hadde hver familie sin bestemte stolstad. Enkelte stoler langs veggene ga endog plass til 3 familier. En slik var vår. Den gikk like hen til prekestolen. Var den riktig vel fyllt, kunde jeg som liten gutt stå på benken og lene mig opp til det spisse åpne hjørne mellom veggen og prekestolen. Prestens hånd kunde næsten nå ned på hodet. Ønskeligheten av faste stolestader kan diskuteres, men kanskje de virket som en oppmuntring til flittig fremmøte, ti ellers virket tomme stole som en anklage med navns-nevnelse.