Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Sæterveien

Veien var slett ikke så bratt, men meget avvekslende. På høyre hand skiftet det med skog og slåttelier. På venstre hånd lå mer eller mindre direkte det fryktinngydende Storejøl, hvis vegge på flere steder gikk 80-100 meter loddrett ned -- og på bunnen den skummende elv. Der på Rabben ved Heller-hjørnet står en rogn på skrå utover det svimlende dyp. Stranden var berømt som agelaus i fjell og mark. Han skulle ha navet og avlauvet rognen. Den mann måtte ikke være svimmel eller livredd. Selv svimmelheten er ikke så lett å beregne når en ser ned i en brusende elv 100 m. rett under. Men enda mere spennende er det å beregne styrken av røtter og torvfeste når en flytter sig seg selv som et lodd på en vektstang utever den svimlende avgrunn. Jo, Stranden våget og kom vel fra det. Han var ikke egentlig kjennt som nogen pietist. Mange år senere, i min tidlige ungdom syntes jeg det var rart om man ikke i bevist avhengighet og tiltro til Gud kunne våge det samme. Jo, i dypeste ensomhet, med øksen i den ene hånd, kløv jeg opp i den sitrende rogn. Elven gikk skummende hvit så langt nede at dens brus lød dempet. Træet dirret for huggene, og når en gren kastedes opp i bakken, gav det et sett som. om torv og røtter vilde flekkes av fjellgrunnen og det hele styrte i avgrunnen. Dog, alt gikk vel, og Herren fikk takk.

Men tilbake til vårt festtog. Omtrent 80 meter fremad og der hadde en hest reist utover på vinterføre. Den blev ikke sett til mere. Der var en dobbelt fare i Hellegroven. På issvull kunde hest og lass seile i avgrunnen, i tøveir kunde isblokker komme rett i hodet på en. I sådant veir strakte vår forstandige hest hals og kastet mistenksomine blikk mot den vannsprutende is- vegg, i det den skyndte sig forbi. Komne opp på Kleiven hadde vi en høylade på hver hånd Fremsteladene. Ennu nogen hundre meter og de tre Hellesteil-lader stod i rekke på venstre hand like opp til veien. Disse var på ca. 60 bører hver. Her var hoved-konsentrasjonen for marke-slettet. Ennu var de ikke fyllte, men een «utsete» var satt. Der var gjerne 18 bører i utseten på en slik stor lade. Den bestod av et selvstendig høystål av en meters tykkelse utenfor den nederste la-grind. Utvendig av utseten fra midten og opp under mønet stod et bøyet mastetræ til støtte for høyet. I ferdig stand stod den glattrakede utsete som et vindfyllt seil på ladens nedre ende.

Det var her fra en nabo i vårknipa skulle få ta en høybør så stor som han kunne bære den. Da han selv ikke var noen, kjempe, fikk han Stranden i sitt sted. For sikkerhets skyld spurte han far, om det var slik at han kunde legge så stort han orket. Joda. Ja, sa Stranden, du veit eg har ein god kryl (rygg). Vinter-børa var sjelden over 36 kg. men denne blev nok dobbelt så stor. Det beste var at far tok ingen betaling for den. Han var alltid slik. Ingen utbytting, men fornøyelsen av å hjelpe i en vanskelighet. I det moderne materialistiske kappløp har en ikke råd til sådanne idealistiske nydelser. Far kjente godt til innbjergningstidens verdifullhet, men jeg kan aldri huske at vi kom i vårknipe. Der i mot kunde han næsten hver vår hjelpe nogen.

Men vi må avsted igjen. På høyre hånd gikk slåttelierne nesten opp til skoggrensen. Skog, ja, på avstand tar den sig mer dominerende ut enn slåttemarken inn i mellem. I fonnjølene ligger buskene nedover efter trykket av de glidende snømasser. Nær Tverrelva er selve marken avslepet, og stien blir som et heldende bånd. Her blev vi minste knyttet i tau og forankret i en kraftig neve. Selve broen over den fossende elv var neppe 3 fot bred, glatt og våt av skumdrevet. Selv kreaturene holdt sig på avstand, skjønt den stod uten grind. Komne vel over slog vi barna oss på bærtuene. Der er blåbær og blåbær. Disse var faste og aromatiske. Deretter måtte vi hilse på buskapen som tok en kort hvil på sætervollen. Hver av oss hadde sin egen ku: Skauta, Rosa, Bjøllkua, o.s.v. Alle var feite og glinsende. Der gikk Bruna i splendid isolasjon, i korthåret frisyre og med den lubne folen som satelit.