Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Lang fjelltur

Siden vi allikevel er på sommerutflukt, kan vi like godt ta med en fjelltur flere år senere. Deltagerne bestod av unggutter i 15-25 års alderen. Det var vel i midten av august 1895. Planen var å gå opp Ruteflåtdalen, bakenfor Middags-nebba, bestige Kjendals-kronen, derfra til Lodals-kåpa og heim igjen. Programmet var overveldende, og fra et modnere synspunkt kunde det betegnes som halsløst. Det gjaldt en opdagelsesreise i ukjent terreng med mange timers vandring på bræen uten kompass eller isstaver. Når du vil på fjelldesti og skal nisten snøre, legg da ikke mere i enn du godt kan føre: ja, den oppskrift fulgte vi nok bokstavelig. Men heldigvis fikk vi efter en 4-5 kilometers vandring herlig bevertning på Ruteflåt-sæteren. Ved 5-tiden bar det avsted, først langsefter dalen med måtelig stigning, deretter i siksak opp den stupbratte fjellside, hvor foten vanskelig fant feste, og de svimlende avgrunner derunder.

Ved varden tok vi et rundskue. I solskinnet lå bræen som en mektig ørken. Blånende tinder stakk opp hist og her - noen av dem veldig langt borte. Bygden og det daglige strev kommer på uhyre avstand. I disse høye regioner har de dagligdagse begreper liksom opphørt å funksjonere. Alle forbindelseslinjer er brutt, alle broer brent, liten og ubetydelig står en ansikt til ansikt med uendeligheten og dens usynlige Skaper.

Men veien var lang, og det gjalt om å benytte morgenføret. Solen stod alt bra høyt, men sneen holdt sig fremdeles nokså hård. Vi svingte til venstre i sydøstlig retning bak den veldige Middagsnebbe, som nu viste sig å være lavere enn de mere beskedne bakgrunnsfigurer sett fra dalen.

Etter ca. 3 timers skarp marsj, befant vi oss på Kjendalskronens topp. Denne ligger bakenfor og høyere enn den mest imponerende sett nedenfra. Kjendalskronen bærer sitt navn med ære. på samme tid yndig og majestetisk. Fra toppen var en herlig utsikt. Det 10 km. lange vann lå speilblankt, omgitt av skoglier og venlige gårde. Høyhesjer og kornstaurer tok sig ut som soldatgeledder i forskjellige formasjoner. Fra nordøst til sydøst stakk Lodalskåpa og de blånende topper av Jotunheimen sig over flatbræen. Inntrykket av et sådant utsyn over den storslagne natur vil sent eller aldri glemmes. En kjenner sig bokstavelig som støv og aske like overfor -naturens ubendighet, ynde og uutgrundelighet - hvor meget mere overfor naturens Herre! Der er også en oppløftende, befriende og forfriskende stemning ved i solskin og frisk luft fra svimlende høyder å kunne skue ut over isørkener med blånende fjelltopper like inn i det disige univers.

For å forlenge utsikten ekspederte vi den sparsomme nisten der på Krunetoppen. Det mangler jo ikke på matlyst på høyfjellet. Dermed bar det atter avsted inn i det ukjente, med Lodalskåpa som næste mål. Fra Kjendalskronen ned på flatbræen gikk det lett, men nu hadde solen bløtt sneen, og vi sank nedi et par tommer. Luften blev disig så vi tapte fjelltoppene av Syne. Dog skimtet vi solen, og hadde således litt rettningsmerke. Men solen forandr jo stadig stilling, og dette var vår første ferd på denne strekning. Uheldigvis hadde vi ikke kompas engang. Men selv det å gå etter kompass forutsetter stort lokalkjennskap og god øvelse. Men vi manglet alt dette, og vårt foretagende forekommer mig nu i modnere ar som uforsvarlig eventyrlig. Vi hadde inntrykk av å se omtrent 100 meter foran oss - i timevis å stampe opp over en tilsynelatende uendelig bakke. Stegene blev langsommere, kortere og mattere. Hadde vi tapt retningen og vildret rundt på den umåtelige Jostedalsbræ? Tanken kan få brystet til å snøre seg sammen.

Langt om lenge begynte bræen å helde nedover. Vi satte opp farten. Stopp, stopp' Like foran oss er der et loddrett stup på 70-80 meter. På bræen går snekant umerkelig i snekant, selv om der er lange avstander imellem. En sving til høyre, og fremad i full fart. Disen lettet, og i rimelig avstand stakk en mektig fjelltopp næsten et fjell - opp fra bræen. Var det Lodalskåpa? Vi tok det for givet.

Det var behagelig å sette sig på de soloppvarinede stene ved fjellets fot. To av vårt følge var helt utkjørt, sank sammen og sovnet. Vi hadde ennu ikke funnet nedgangen fra bræen, og den tredje mente det kunne være nok uten flere avstikkere. Men min eldre bror og jeg syntes vi måtte benytte den sjeldne anledning til en Kåpebestigning. «Vær ikke lenge», lød det bønnfallende etter oss, som vi sprang oppover fjellsiden.

Omtrent midtveis kom vi frem på et svimlende stup til venstre, og vi så Fessevatnet flere hundre meter rett under oss. Vi rygget hurtig. Kanskje stod vi på en snøskavl som hvert øyeblikk kunde styrte ned, især med vår ekstra vekt på kjøpet. Atter fremad og oppad. Stigningen var bratt, og tanken på våre ventende kamerater forøket tempoet. Men så var utsikten fra toppen ubetalelig. Aftensolen la et mildt skjær over de til alle sider blånende topper -- fra Jotunheimen i øst til langt ut mot Vesterhavet. Kåpa ligger så langt tilbake i ismassene at intet dalføre kan sees fra den, men vi fikk i det minste en oversikt over nedgangen til Bødalssætren.

I beste stemning kom vi tilbake til våre kamerater. Disse hadde frisknet så bra til etter et par timers hvil, at fortsettelsen kunde skje i hurtig tempo: nedover Brattebakken, tvers over oksestodet Fessene, og med elven flere km. fram til den rummelige, beiterike og yndige Bødalssæter. Her fikk vi den beste bevertning: nysilet melk, rømmekolle og kanskje endog rømmegrøt.

De siste 6-7 km. hjem gikk for sig i rolig tempo. Speningen var over, legemet matt, luften tyngre og lemmene trægere efter de respektable bedrifter. Rasmus, femtenåringen, uttrykte sig mest voksent om sine erfaringer: «Jau tok eg til å bli nokså tungfør før vi nådde fram til Kåpa».

Det var en oppdagelsesferd -- Nordpoltur - i det små. Den innebar anstrengelser, farer, spenning, utsyn, en følelse av begrensning like over for uendelighetens Herre.