Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Sæter-gjestebud

En avveksling i sommertravelheten var sæter-gjestebudet. Det holdtes gjerne i siste halvdel av juli. Slåttonnen gikk på det livligste, men skog og mark åndet av full sommer. I varmen svulmet bræelvene opp og gikk med skum og brus ned bratte fjellvegger, fremover glattslepne steiner, ned i trange gjel, for til sist over en rummelig grusflate å senke sig i det stille vann.

Det er lørdagskveld og helgedagsstemning. Sæterjenten fikk tidlig fritt og en medhjelperske på kjøpet. Ved seks-tiden tok barn og voksne helgedagsklærne på. Stranden, tjenestegutten, hadde en velstoppet halmsekk på ryggen, andre nogen sengklær o.s.v. Vi barn var nok i høyeste feststemning. Sæter-gjestebudet var uten sammenlikning årets mest romantiske begivenhet.

«No må de komme til kvelds», ropte sætredeia. Det lot vi oss ikke si to ganger. Selet stod bak en veldig stein til beskyttelse mot mulig fonnvind. I den rummelige utdør var en beholdning av brenneved, en tønne til surmelken o.s.v. Inne er alt kvitskuret. I hyllene står 12-15 veldige melkeringer. Separatorene har ennu ikke gjort sitt inntok på Sæteren. På benken i et hjørne ved døren stod den imponerende rømmeamber.

Festrettene var alt på bordet: sukkerstrødde rømmekoller, og en ringe med rømmegrøt. Denne var av det gode gamle patent: mørkokt rømme næsten uten mel i, oversvømmet av fett. Der var riktignok en magrere undergrøt for dem som likte det. Med demokratisk frihet fikk enhver en mer eller mindre tilfeldig plass. Som sedvanlig på landsbygden gikk måltidet sakte og stille for sig. Den mest poetiske var Stranden. Han ga kokken. ære ved å si: Ja, nu får vi nok ta støvlene på. Ved næste fett-påfylling kunde han variere det med, at nu må vi nok dra av oss og vade.