Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 2. BEFORDRINGSMIDLER TIL HØYET

Tørrhøy vinter

Tørrhøybører om vinteren blev laget på en annen måte. I stedet for tau bruktes bjørke-vidjer. Disse blev to og to knyttet solidt sammen med toppgrenene. Når en voksen mann stod på midten av et således sammenknyttet bånd, rakk krumningen av de veldige, nedbrettede halser opp til høyre og venstre øre. Til hver bør trengtes 2 sådanne bånd, og dessuten 10-12 fem fot lange kvister. Disse plaseres utenpå høyet, under båndene og med høyre kne først på børen og dernæst på glidehalsen presses høy og kvister til veldige 5 fot lange pølseaktige baller. Disse solide bører kan bæres, drages eller kjøres alt ettersom terrenget krever det.

Men vinter-sloden bærer dog prisen for innviklethet og hvalmessighet. Dens ytre består av 20 bjørkebusker, 30 bjørkevier og 3 veldige tau av grisebuster. Bunnen består av 2 kløftebusker og 4 skjøtebusker, altså to lengder. Tversover bunnen legges 3 gjørsletau. De festes med vidjer til buskenes overside for at de ikke skal slites av under den hårde påkjenning nedetter fjellsiden, men beskyttes av buskene. Sloden er spiss fremm, men får veldige dimensjoner bakover. Midtbusken på oversiden er så lang som sloden. Hvorfor? For å gi et solid feste for det 60 m. lange manillatau hvormed sloden fires nedetter bratte bakker, islagte skråninger og loddrette stup. Men først må jo sloden gjøres. Da strammes bustetauene godt. Men den solide slo-ved hindrer tauene fra å skjære sig inn i høyet. Bakenden av sloden har et veldig omfang. Den får dog ikke stå åpen, ti da vilde nok høyet ristes ut til alle sider. Nei, de mykje toppgreiner bøyes inn fra alle sider og festes på kryss og på tvers med bjørkevidjer. Det således ferdige produkt representerr ca. 7 bører - et respektabelt hestelass på meide-slede. Det kunne synes håpløst og halsbrekkende å transportere en sådan koloss ned den ujevne fjellside. Her kommer manilla-kabelen til sin rett. Med tauet ett og et halvt kast rundt et solidt tre, gjennem to lovebøtte votter og over ryggen på den solide vadmels-kofte holder fjellgubben sloden i rimelig fart selv i loddrette stup. På flatere terreng må firet slakkes helt opp. Mannen som følger sloden, må somme tider med dratauet over skulderen spenne i bakken og dra som en hest. Stundom kaster han sig bak på sloden og kjører med utfor stup og hamrer. I nogen grad kan sloden også styres bakfra. Men seilasen krever alltid aktpågivenhet og behendighet. Selv på nokså godt terreng blev en uaktsom rytter kastet 6-9 fot bort i snøen.