Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN

Bukk i skorfeste

Et annet liknende tilfelle var tilsynelatende vanskeligere, men mere romantisk. Det foregikk ved et bryllup. Min næsteldste bror Kolbein, fortsatte ikke den lovende studie-løpebane, men begynte nybygg i tilstøtende herred. Der hadde jeg også hjulpet ham med matrialhugst. Noget av det første vi hørte etter ankomsten til laget, var at en bukk hadde stått i skorfeste en ukes tid. Der stod den fremdeles, et godt stykke over «Omnen», i solsteken og nattekulden. Den stod synbart til, men dens farve liknet fjellet, og på en sådan dan avstand tok den sig ut næsten som en flue på en vegg. At ingen visste hvem den tilhørte, gjorde vel sitt til at den blev stående. Som tidligere nevnt bytter en ikke gjerne bort festens gleder med farer og strabadser. Men på den annen side føles det som en samvittights-anklage om bare et dyr står ubehjelpelig fast, langsomt tørstende og sultende ihjel, mens en selv sitter i rikeste overflod.

Husker ikke så nøye hvem som tok initiativet, men resultatet blev, at en fjellklatrer av rang i sin beste mandom, Lars Jørgensen, og Kolbein som da i sin blomstrende ungdom gjorde ham rangen stridig. Som askeladd og uprøvet hadde jeg ingen pretensjonen det skulde da være at jeg var den ubestridelige letteste til å henge i tauget. Ja, vi måtte være forberedt på å heise en mann ca. 20 favner nedover fjellet til bukken, og der må minst være to mann til å heise den ene opp igjen. Følgelig slengte Lars et solid slodefir på ryggen, en hampekabel på 30 favner. Kolbein tok en grannere hampekabel tilstrekkelig til å heise bukken opp.

Det gjorde vel nærmest et selsomt inntrykk på bryllupsgjestene å se tre mann legge i vei som til tindebestigning ved ni-tiden om kvelden. Det var dog den bekvemmeste tid: passelig kjølig, og sommernatten var lys nok.

Den tette lauvskog skjulte oss snart for de nysgjerrige blikke. I det bratte terreng blev stien til stopper eller uregelmessige og tilfeldige trappetrin. Høyere oppe forsvant, også disse. Komne ca. 900 m. opp etter den bratte fjellside måtte vi over Utigarselven på Nestefossen. Ja, for øvstefossen sender vannmassene utover et 100 m. stup, så skodde-drevet står nedover som et veldig styrtebad. I sommervarmen blir en sådan bræelv bra stor.Den skal da også hindre bukkene fra å forlate Bukkestodet på nordsiden av elven og gå inn i slåttemarken på sydsiden av den. Vi forsøkte å komme over tørrføttes ved å hoppe på nogen større steiner. Det lyktes så omtrent, men litt fuktige over det hele blev vi dog av fossedrevet. Vi gav oss vel neppe tid til å filosofere over følgeskapet med den brusende og frådende elv, der etter å ha passert fjellskorten atter kaster sig utover det ene 100 meter stup etter det annet.

Etter overgangen måtte vi stige ned ca. 100 meter. Terrenget blev voldsomt bratt, men her og der var der dog nogen busker. Lars og Kolbein begynte alt å se sig om etter en beleilig plass for, nedfiringen, helst ved et tre, så de kunde forankre både sig selv og tauene. Jeg fortsatte på lykke og fromme nedover det bratte terreng, der allikevel gjorde det umulig å se bukken på avstand. Til sist kom jeg ned i en smal bergskorte der gikk på skrå ut og ned. På venstre hånd var bratt hammer oppover, og på høyre hånd et svimlende fjell nedover. Ved skortens nedre ende var der først et lite hopp på en meter og derunder en bitte, bitte liten avsats og der stod bukken. Nu gjaldt det om ikke å skremme den,. Mangt et dyr, sau, geit og bukk, hopper hellere i avgrunnen enn de lar sig fange. Det er patetisk, men sant, har sett det med egne øyne. Jeg la, mig på skrå nedover, og når bukken reiste sig på bakbenene, kunde jeg nå til hornene. Men i denne stilling var det ikke tale om å gripe til og løfte den opp. Den ville snarere i forskrekkelsen ha, rykket oss begge utfor fjellet. Nei, jeg fikk rekke den nogen gresstrå og leke med den til kameratene kom.

Etter å ha funnet et bra utgangspunkt med firetre, skulde kameratene se hvor der var blitt av den yngste i laget. De fulgte ganske riktig sporene, og fant mig i den eiendommelige stilling. Uten nærmere forklaringer bad jeg dem å gripe mig ved anklene og trykke dem godt ned mot marken. Således forankret kunde jeg først for alvor forsøke den ikke helt lette oppgave å fange den ved hornene. I det den kjente sig grepet, kastet den som beregnet hode og kropp bakover og gjorde et rykk som vel hadde sendt mig hodekuls utfor fjellet. Men forankringen holdt. Anklene satt som i skruestikker. Med en viss anstrengelse på grunn av den ubekvemme stilling trakk jeg bukken opp og sendte den bakover venstre :skulder, så kameratene fikk tak i den. Den var såvisst ikke tung i sig selv. Det var ikke så svært lenge siden den blev satt i stod (havne), og at den hadde stått en ukes tid uten mat og drikke gjorde den ikke fyldigere. Men den var dog istand til å gå. Vi jaget den nokså hårdhendt ut og oppover til sentrum av beitet, for at den ikke av takknemlighet skulde følge oss ut av stodet - litt praktisk teologisk visdom blant ustuderte.

Det var vel ved midnatts-tide, men sommernattens dempede lys var tilstrekkelig og hadde noget drømmende ved sig. Luften var sval, næsten litt beklemmende. Ennu nogen hopp og sprett på stenene gjennem fossedrevet, og hjemveien gikk for sig uten spenning. Ikke en fugl lot sig høre, trærne stod tause, som lyttende, men ingen lyd, ingen bevegelse - kun trinnene av våre tre eventyrere. De steg varsomt i stoppene, ti det behøves helst når en går nedad bakke ikke så meget for ens egen del som for dem som kommer senere. Den som trakker ut en stoppe nyter godt av underlagets treghet, mens den som kommer etter gjerne faller hodekuls. Den som sprenger prøvede satser har som regel på forhånd fått en hemning i blodet, men den som intet kjennskap har til visdomsordene, han kommer enda mere på glattisen. Ja, i skog og mark har en det ofte med det, at munnen står, men tankene går.

Selv i bryllupsgården var det taust og stille ved de tre frivilliges tilbakekomst. Ingen salut, ingen ovasjoner, ingen dekorasjoner, ingen belønning. Ja, de vet til denne dag ikke hvem som var bukkens eiermann. Men de hadde tilfredsstillelsen av å ha reddet en medskapning ut av et grusomt fangenskap, ut fra en langsom død, tomme på grunn av hunger og tørst. Det heldige resultat var belønning nok i sig selv.