Nesdal Ytre

En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN

Kirkeveien

På den tid var der ennu ikke ovn i kirken. Allikevel var kirkesøkningen god selv om vinteren. Folk rodde "storebåten" ottæringell i høst- og vinterstonner, eller de kjørte isen på jernskodd- slede, mens andre gikk på skøyter. Det traff vel en gang iblandt at nogen, overhetet av kirkeveien, hentet sig en forkjølelse i det iskalde lokale. Dog, med full besetning blev del- snart bra lunt derinne. Om sommeren falt sådanne betenkeligheter bort. Det skulde da være at kvinnene fryktet de tjærede båter eller knorvingen av klærne under roningen og båtfarten. Også denne vanskelighet overvandt de, og det høres kanskje utrolig for nutidens mennesker: de hengte igjen en kirkeklædning hos slektninger i Loen, og så skiftet de klær både før og etter gudstjenesten. En rørende respekt for gudstjenesten. Om sommeren kunde det være romantisk nok med kirkebåten: en storebåt fra Nesdal, en fra Bødal og færinger fra Strandane. Som regel skiftet roerne halvveis: 8 i hvert skifte, 16 roere og kanskje 6-8 ikke roføre, barn og uttjente. Med solskin over snehetter, blånende bræer, grønne skoglier med duftende heggeroser, frodige akre og blomstrende enge, altsammen gjenspeilende sig i den -klare vannflate, ja, da var det en idyllisk kirkeferd. For kraftige åretak gled båten majestetisk fremover den spellblanke flate.