Nesdal Ytre
En misjonærs erindringer. 4. KIRKEN
Etterkommere etter sterke forfedre
Personlig følte jeg mig adskillig imponert av vår eldre tremenning. På grunn av aldersforskjellen var der ikke tale om noget konkuranseforhold på noget område. Han var ikke nogen usedvanlig kjempe av vekst, men tettbygget, med en god muskulatur. Gode skøyter hadde han, og når han spente i, steg omrist eller streket, stod kvite isspruten fra dem. Han var som kjemper ofte er, godmodig og gjorde visst intet menneske meen, hverken på land eller sjø. Men jernspettene måtte han helst håndtere forsigtig for ikke å skambende dem. Og dog var han vel nærmest bare gutten sammenliknet med vår felles tippoldefar. Om hans styrke og bedrifter går der flere sagn, skjønt det på ca. 90 år knapt skulde være tid til sagndannelse. Han skulde altså ha tjent som soldat i kongens København ved 1800 tallet. Naturlig nok hadde han mange avindsmenn. Hvad disse manglet i styrke erstattet de med list. Nu var det under dødsstraff forbudt å ride gjennem kongeporten. På et beleilig sted fikk avindsmennene narret ham opp på en løpsk hest. Denne satte med viltre kast like mot kongeporten. Fra buens sentrum hang en sterk jernring såvidt innen rytterens rekkevidde. Som den løpske hest skulde gjennem porten, strakte rytteren den høyre hånd opp i ringen, krøkte føtterne godt under bukgjorden, løftet opp og dreiet om, så hesten for ut den vei den kom inn - uten å komme gjennem porten.
En annen gang blev han uforvaredes overfalt av en 8-10 stykker. De hvelvet et bord over ham, kastet sig selv på toppen og holdt ham på alle fire som under en felle. Et stykke oppe i veggen blev han var en nagle. Den som kunde få tak i den! Det lyktes, og nu rystet han både bord og overfallsmenn av sig. Og når han først kom opp, ryddet han snart hele stuen. Også hans far, Knut, skulde være sterk, men der står ikke slikt ry og glans av ham. Det var lenge før bilveienes tid, og fedriftene til Østlandet gikk til dels over bræer. På en sådan gikk en kvige sig trett. Å la den ligge igjen vilde være den visse død. Driftekaren Knut tok trøyen sin rundt kvigen, fikk den på ryggen og bar den til den blev uthvilt.
Nutiden krever heldigvis ikke sådanne Kjempekrefter. Å bruke en brøkdel derav formålstjenlig og vedholdende er som regel tilfredsstillende. Personlig har jeg i hvert fall ikke hatt pretensjonen i den rettning. I lettvektklassen er en jo undskyldt derfor. En gang kunde jeg dog ha gjort bruk av mer enn jeg hadde. Det var vel i begynnelsen av september. Kalvene hadde gått i sommerbeite på Ruteflåten - til dels høyt oppe. Den ene hadde kantet utfor og kunde ikke gå. Å la den ligge syntes grusomt, og å bære den håpløst. Allikevel slo jeg tauget rundt den og fikk den på ryggen. Men det var en fryktelig vekt, og i det bratte, stenete terreng ville dens bakben ofte nå marken. Da spente den gjerne til, så jeg holdt på å gå nesegrus ned gjennetn ur og bakker. Heldigvis greiet jeg dog å bære den de ca. 2 km. heim til selet. Hvorfor ikke tilkalle hjelp! Jo, det ville bli en affære på 7 km. hver vei, 14 km. i alt.
| 